Det er høst ute, og bladene har så vakre farger. Gult, rødt, orange, rødt. Hvert utsitt av verden jeg ser blir et vakkert bilde. Et bilde jeg kan ramme inn i tankene.

Ingenting er bedre enn tur i høstsolen . En rusletur i parken med den lave solen i øynene, og med beina godt plantet i tørre blader. Luften er så frisk om høsten også. Den har enda ikke blitt så kald at den er ekkel å puste inn, eller så kald at man blir tett i nesen av å gå ute. Den er bare akkurat så kald at den føles ren og frisk.

Høsten har aldri vært yndlingsårstiden min. Jeg tror det er fordi vinteren kommer etter høsten. Snø er ikke min favoritt. Men akkurat nå er jeg ganske fornøyd med høsten likevel, nå når jeg kan rusle i høstblader, eller sitte inne og drikke te og strikke, eller se serier hele natten. Jeg begynner å like høsten.

Rutinedagene har tatt over for feriejobbingen. Jeg er nemlig student, og da blir det jobbing i ferien, og studering ellers. Jeg liker rutiner. Jeg liker å lese hver dag fra ni til fire, for så å spise middag. Etter middagen kan rutinene avta – da kan jeg sitte hjemme, eller jeg kan være sosial. Alt etter som. Å ha visse rutiner skaper en ramme omkring hverdagen. En ramme det er godt å leve i. Jeg er en av dem som må ha rutiner for å fungere. Jeg må stå opp til omtrent samme tidspunkt hver dag – i hverdagen – og jeg må komme meg til universitetet så tidlig som mulig. Hvis det glir ut, er det så vanskelig å finne tilbake til den gode rytmen igjen. Det samme gjelder trening. Jeg må trene hver dag eller tilnærmet hver dag, ellers faller jeg lett av og lager alle mulige unnskyldninger for å slippe å trene.

Dette er derfor en avslappende tid for meg! En tid hvor rutinene og studiene regjerer. Det er faktisk spesielt frigjørende å ha rutiner i studiesituasjonen, for da vet jeg at jeg ikke må lese hver dag, men at det likevel er lurt. Egen-pålagt tvang gir en god følelse!

Noen dager er fylt av savn. Et savn etter noe jeg ikke vet hva er. Men et savn er det like fullt. Det er som en stein i hjertet. Jeg har aldri skøjnt uttrykket «et tomrom som tynger», for tomrom tynger sjeldent. Fysisk sett. Jeg liker bedre å si at jeg noen ganger har en bautastein på toppen av hjertet mitt. En bautastein som jeg gjerne skulle ha byttet ut. Mot noe jeg ikke vet hva er. Mot noe som virker så utrolig fjernt.

Jeg tror ikke hva er letthet jeg lengter etter. Det er ikke tyngden av steinen i seg selv som tynger. Det er det å bære på en bautastein uten mål og mening som tynger. Dersom bautasteinen hadde gjort at jeg følte glede og lykke, skulle jeg gjerne ha båret på den hver dag, og ikke bare noen få dager, slik det er nå. Jeg vil heller bære vekten av en bautasten som bringer glede og lykke enn å bære vekten av ingenting, av letthet. Jeg tror man fort blir overfladisk over ikke å bære noe. Kanskje blir man til og med mindre empatisk av det. Det er vanskelig å tenke seg til vekten av en bautastein i hjertet uten å ha båret en selv en gang. Så letthet ville jeg ikke ha byttet bautasteinen ut med. Jeg vil bytte savn mot glede. Et savn etter noe jeg ikke vet hva er, mot glede og lykke. Glede og lykke uten mål og mening. Kanskje byttes steinen ut i natt, det er ikke alltid lett å forutsi hvilke dager bautasteinen rommer savn og lengsel, og hvilke dager den rommer glede og lykke.

Lekende lett løper hun over gresset. Hun er barbent og ikledd en lang sommerkjole. Beina berører så vidt bakken under henne. Hun er ikke redd for tistler eller ujevnheter i bakken, for hun vet at hun må legge redselen for smerte bort hvis hun skal kunne leve fullt ut i nuet, hvis hun skal nyte turen til det fulle. Hun føler seg så fri, så ung. Foran henne ligger en uendelig gress-slette, og bak den en skog. Det er intet annet enn idyll å se. Men hun vet at byen ligger bak henne, at hvis hun bare snur hodet litt og kikker, vil hun se den andre siden av livet, den siden ingen kan leve uten. Arbeidet, pliktene, rutinene. Men hun vil ikke tilbake til virkeligheten enda. Hun tvinger byen ut av hodet og fortsetter å løpe over gress-sletten.

Hun ligger som et slakt, utstrakt på bakken. Kroppen er slapp, den rører seg ikke. Øynene er lukket. Den eneste bevegelsen som kan skimtes er brystet som hever og senker seg. Langsomt.

Huden er rød. Knall rød. Til og med fregnene som vanligvis er tydelige mot den hvite huden er nesten usynlige nå. Dekket i rødt. Farlig rødt.

Plutselig slår hun øynene opp. Hun ser nedover kroppen sin og det rykker litt i henne ved synet. Hun tar en finger og presser den lett mot huden. Det blir et hvitt avtrykk etter fingeren, før området igjen blir rødt.

Hun har sovnet i solen. Dette er straffen. De neste dagene blir vonde.

Jeg ligger på ryggen i gresset. Natteduggen har enda ikke gått bort, og jeg blir fuktig gjennom klærne. Himmelen strekker seg ut som en blå uendelighet over meg. Ingen skyer. En lav sol som akkurat har startet sin reise over himmelen. En reise som skal nå nye høyder, litt høyere i dag enn i går. Et fly som lager en vei av hvitt. En vei som sakte viskes bort. Igjen er livet uten fastlagte veier mot en blå bakgrunn. Fargestiftene ligger klare til å fylle den blå uendeligheten med små endeligheter. Alt jeg må gjøre er å reise meg og gå. Veien jeg velger vil tegne seg selv mot himmelens evige bakgrunn.

Det er livet jeg lever, jeg lever det nå
Sekunder som tikker, en lang vei å gå
I ensomme stunder, i latterens brøl
blir livsvisdom sanket. Ja, tenk på det: føl!

Det er livet jeg lever, jeg lever det vel
Med omsorg og kjærlighet, lykke og hell
Et smil i hvert øye, en tåre på kinn
En verden som titter og gjerne vil inn

Det er livet jeg lever, jeg lever det rett
i alle slags stunder, det er ikke lett
Men ingen har fasiten, ingen kan si
at livet jeg lever har mindre verdi!

17. mai er en av yndlingsdagene mine. Det er liksom ikke noe stress på 17. mai – man trenger ikke nødvendigvis å lage planer, for det er så mye som skjer som man bare kan slenge seg på.

Litt stress må jeg forresten innrømme at det er. Det er jo en bunadens dag, ihvertfall for min del. Og bunad innebærer jo alltid litt styr. Men det er verdt det – da kan man føle seg fin resten av dagen!

Jeg har tenkt litt på det med bunad og å føle seg fin. 17. mai er nemlig en av de eneste (om ikke den eneste) dagene i året man har «lov» til å måle mennesker opp og ned, både kjente og ukjente. Man kan liksom la blikket vandre over hele kroppen – for å sjekke ut bunaden og forsøke å plassere den på kartet over bunaders tilhørighet. Andre dager ville jeg sannsynligvis ha følt meg ille til mote hvis ukjente stadig vekk målte meg fra topp til tå og opp igjen; jeg ville ha tenkt at det var noe galt – at jeg hadde glemt å ta på meg bukse eller noe. Men på 17. mai i bunaden er det nesten stas å bli målt. Da føler jeg meg fin.

Jeg løper.

– Hvorfor løper du, kjære? spør mannen i veikanten. Han har selv løpt en gang, men ble for sliten.

– Jeg må nå det igjen, svarer jeg.

– Nå det igjen? Hva skal du nå igjen, kjære? spør mannen.

– Samfunnet, vel, svarer jeg. – Jeg skal nå igjen samfunnet og rope: «STOPP! Du må sette ned tempoet. Jeg klarer ikke å holde følge!» Jeg skal hilse fra deg, sier jeg og løper videre

Livets dans går en krunglete vei gjennom en tett skog. Trær omgir danseren på alle sider – det er umulig å se hvor dansen ender. Det er mange stier i den store skogen. De fleste stiene går i nesten samme retning, så når danseren skal velge sti, tenker hun at valget ikke har så mye å si. Noen ganger velger hun stien som går litt til høyre, andre ganger stien litt til venstre. Etter at valget er tatt danser hun fornøyd videre, uten å tenke på hva som ville ha hendt om hun valgte den andre stien.

Andre ganger er stivalget vanskeligere. Danseren kommer til et t-kryss. Hun tripper litt i krysset og forsøker å se så langt hun kan i hver retning. Valget må tas, og hun kan ikke trippe i veikrysset så lenge – da blir hun stiv i beina. Hun velger en av retningene basert på hva hun kan se fra krysset. Hun danser videre på den nye veien, og tenker på hva som ville ha skjedd hvis hun valgte å danse i motsatt retning. Noen ganger snur hun, hvis hun finner ut at trærne står for tett rundt den første svingen slik at hun ikke klarer å danse mellom dem. Andre ganger er stien «enveisdanset» uten mulighet for å snu. På disse enveisdansede veiene hjelper det ikke hvor mye hun angrer på valget sitt. Det er tatt.

Det hender også at danseren kommer til en rundkjøring. Da har hun mange veier å velge mellom. Samtidig kan hun danse mange runder rundt treet i midten av rundkjøringen før hun velger sin vei. Riktignok blir ikke dansen så spennende når hun danser rundt og rundt det samme treet. Danseren vet at valget må tas for å få se nye typer trær, og for å lære nye dansetrinn.

I skogen støter danseren på vann. Store vann og små vann. Hun kan velge å svømme over eller å gå rundt. Det kan være forfriskende med et bad som et avkjølende avbrekk fra livsdansen, samtidig er det farlig å legge ut på lange svømmeturer. Kanskje kommer danseren bare midtveis før hun er sliten og egentlig bare vil drukne. Da er det godt at det ofte er redningsbåter på vannet, som kan ta danseren ombord og gi henne litt mat og drikke både for kroppen, ånden og sjelen. Desverre er det ikke alltid redningsbåtene har mannskap som kikker etter dansere som nesten synker midt på vannet. Da må danseren kjempe mot naturens krefter. Hvem som vinner kan ingen vite på forhånd.